Stadig flere rammes av livstrøtthet og utbrenthet. Sykefravær på grunn av psykiske lidelser øker. Noen beskriver dette som en epidemi og er å anse som et samfunnsproblem. Hvilke årsaker kan ligge til grunn og hvordan kan vi øke forståelsen for denne utviklingen?

Sliter du med depresjon, angst, utbrenthet eller smerter? Har du hatt belastende livserfaringer som setter deg ut av spill i perioder eller gir varig funksjonsnedsettelse eller sykdom? Får du signaler fra omgivelsene om at du bare burde «ta deg sammen»?

Feilinnstillingen og manglende forståelse til psykisk uhelse og «usynlige» funksjonsnedsettelser og lidelser er i aller høyeste grad levende både i samfunnets institusjoner og blant mennesker generelt.

Forskning viser faktisk at vi har tendens til å undervurdere andre menneskers smerter som mindre betydelig. Kvinner med ubestemte muskelsmerter opplever avmakt og problemer med å bli trodd. Forskning viser også at mange holder problemene sine skjult, i frykt for ikke å bli trodd.

Det er ikke så vanskelig å forstå at det kan være vanskelig å forstå, hvis man ikke selv lever i en kropp som er nedslått av, eller preget av tristhet, frykt eller smerter

Alle disse «tilstandene» som nevnt over, har til felles at de i utgangspunktet kan være vanskelig å identifisere i kontakt med helsevesenet, med mindre de setter gjenkjennelige spor i kroppen. Og mange historier preges nettopp av en opplevelse av manglende forståelse.

Det er ikke så vanskelig å forstå at det kan være vanskelig å forstå, hvis man ikke selv lever i en kropp som er nedslått av, eller preget av tristhet, frykt eller smerter. Men hvordan kan vi øke forståelsen?

Den tredje epidemien

Livstrøtthet og utbrenthet er utrykk som ikke rent sjeldent benyttes i det moderne samfunn. Stadig yngre mennesker rammes av denne mattheten. Utbrenthet, trøtthet og nedstemthet rammer også dem som knapt har begynt livet.

Psykolog John Berglund har doktorgrad i forebyggende psykosomatikk. I en artikkel i Stavanger Aftenblad fra 2000 snakker han om «den tredje epidemien». Flere av dem som oppsøker primærhelsetjenesten i landet vårt, kommer med lidelser som har klare psykosomatiske tilsnitt, og psykiske helseplager er i toppen av sykemeldingsstatistikken. Berglund og mange andre beskriver dette som et samfunnsproblem.

Og dette er fortsatt høyst gjeldende, noe som bekrefter Berglunds tidlige antagelse om en tredje epidemi. Sykefravær grunnet psykiske lidelser utgjorde en fjerdedel av sykefraværsdagene i 1 kvartal 2024. Sykefravær grunnet psykiske lidelser har økt gradvis helt siden 2005, og de siste årene har vi sett en brattere stigning. Siden 2019 har sykefravær med psykiske lidelser økt med 44 prosent.

Den moderne egoismen og selvsentreringen oppfordrer til at både mennesker og dyr reduseres til å være midler i den enkeltes egoistiske livsprosjekt

Mer eller mindre toleranse?

Generelt er der en økt åpenhet, og mindre stigmatiserende holdninger i befolkningen som helhet. Men, der er et men her: Det moderne samfunnets effektivitets- og lønnsomhetskrav og høyt utviklingstempo, kan preges av sosial uro, og er lidelsesskapende.

Selv om kunnskapen om psykiske lidelser øker, ser det ut til at der parallelt vokser frem en slags intoleranse for den. Intoleransen kan rettes mot dem som har et lavere funksjonsnivå eller ikke håndterer maksimeringsferden og de økende effektivitetskravene. Det er en intoleranse for annerledesheten.

Det økte tempoet, overstimuli og egoferden kan skape en kynisme og likegyldighet som preger menneskers væremåter på mange sosiale arenaer. Og kynisme er en åpenbar trussel mot menneskeverdet, solidariteten og anerkjennelsen av et annet menneskes integritet og sårbarhet.

Den moderne selvsentreringen kan føre til at både mennesker og dyr reduseres til midler i den enkeltes egoistiske livsprosjekt. Da passer det dårlig å ha vondt noe sted, være nedstemt, angstfull eller på noen andre måter være ute av stand til å være med på «jaget.» Det er en risiko for at de som ikke henger med i svingene, blir oppfattet som «ulønnsomme» i det maksimerende livsprosjekt; ergo taper de verdi som menneske. Dette er en farlig kynisme, og vi må være årvåkne!

Det er kort fortalt.

Ta deg sammen!

«Folks engasjement er minst når det gjelder den psykiske helsen i befolkningen generelt». Er en av konklusjonene i NIBR-rapport: 2012:9. Engasjement, åpenhet og holdninger til psykisk helse og psykisk sykdom.

Å «ta seg sammen» kan ofte være årsaken til problemet og ikke løsningen.

Men rapporten viser også, at hvis vi snakker med folk direkte, vil det resultere i en oppfatning om at folk flest er mer opplyst, mer engasjert, og at holdningene til psykiske lidelser generelt er på bedringens vei. «Alle» vet at man ikke bare kan ta seg sammen hvis man er deprimert.

Likevel er – som sagt, denne feilinnstillingen kan være høyst levende både hos fagfolk, i nære relasjoner, i samfunnets organisering, samfunnets institusjoner, i politikken og i våre daglige omgivelser. Dette går igjen i alt for mange historier. Historiene kan fortelles på forskjellige måter, men opplevelsene er ofte de samme. Da skal vi alle huske på at å «ta seg sammen» ofte kan være årsaken til problemet og ikke løsningen.

LES OGSÅ – Tilpasningsforstyrrelse – når livshendelser blir for vanskelige

Lov til å være

Psykolog John Berglund peker på at den tredje epidemien handler om emosjonell smerte. Mennesker sliter med å hanskes med sterke og vonde følelser. Han definerer vonde følelser som umøtte psykiske behov. Løsningen er å imøtekomme disse behovene. Følelser er kroppens måte å fortelle deg at du har et behov. I et samfunn hvor vi stadig møtes med krav om effektivitet og vellykkethet, er det for eksempel vanskelig å gi seg selv tid til å sørge. Sorg krever stillhet, sorg krever rom, sorg krever at du gråter, deler og at du klarer å ta i mot omsorg og trøst.

Berglund mener at depresjon helbredes ved å innføre og øke betydning. Han vil at man skal spørre seg selv hva som betyr noe nå. Hva er dine lengsler, drømmer og håp? Han mener at mennesket må gå etter det hvis de vil oppleve glede, engasjement og kvalitet i livet. Den kjente skuespilleren Jim Carrey, som selv har vært deprimert, omtaler depresjon som en tilstand der du over lengre til har «spilt en karakter» som ikke er deg selv.

Her passer det å legge til at depresjon og andre psykiske lidelser ofte kan handle om å at man faktisk unngår seg selv. Denne unngåelsen kan være knyttet til et indre kritisk klima, om skyld og skamfølelser man ikke orker å vedkjenne seg. I psykologien snakker man ofte om «affektfobi», hvor man kort fortalt utvikler strategier for å unngå å kjenne på eller utrykke egne følelser. Løsningen kan være å lære seg å erfare og tåle vanskelige følelser og styrke selvmedfølelsen. Livet blir unødvendig vanskelig om man ikke makter seg selv.

Det settes store krav til individets evne til å mestre livets utfordringer på egen hånd. Men i virkeligheten er vår evne til trivsel og fungering sterkt påvirket av våre sosiale omgivelser og samfunnet vi lever i

Berglund mener at når mennesker er utbrente er ikke årsaken i utgangspunktet krav, press og forventninger man utsettes for. Det handler om at man av ulike årsaker ikke er i stand til å sette grenser. Da vil man oppleve krav og forventninger som ordre man må adlyde – i stedet for å oppfatte andres henvendelser som en invitasjon man kan si ja eller nei til. Derfor er det viktig at man blir kjent med seg selv, at man skjønner hvilke behov man har og at man klarer å stå for det. Dette innebærer også at man har gjort seg opp en mening om hva slags liv man ønsker å leve.

Det er nok mye vi selv kan gjøre som individer for å få det bedre, ved å tillate oss å være mennesker. Men vi lever ikke i et vakuum, og skal vi forstå oss selv og andre, må vi også forstå samfunnet vi lever i.

LES OGSÅ – Moderne selvidenitet: En psykologisk utfordring

Individ eller samfunn?

Vi lever i en kultur hvor det knyttes stor verdi til uavhengighet, effektivitet og vellykkethet. Det settes store krav til individets evne til å mestre livets utfordringer på egen hånd. Men i virkeligheten er vår evne til trivsel og fungering sterkt påvirket av våre sosiale omgivelser og samfunnet vi lever i.

Vår relasjon til våre medmennesker er sammenfallende med opplevd livskvalitet. Ensomhet og sosial isolasjon er veldokumenterte konsekvenser til psykisk uhelse.

Det er mange måter å være et menneske på, og hvert samfunn gjør valg i forhold til hva de velger å tolerere og anse som normalt. Når individene av ulike årsaker ikke makter å tilpasse seg samfunnets rammer, får de ofte selv skylden.

Med andre ord er ikke den «tredje epidemien» noe som individene alene kan løse. Det er også et samfunnsproblem, en sosial patologi om du vil. Med en økende forekomst av sykefravær og uføretrygd grunnet psykiske lidelser må vi også forstå hvordan samfunnet bidrar til denne uhelsen.

LES OGSÅ – Forskere beviste at fatigue ikke er latskap

LES OGSÅ – Jakten på lykken – en tapt kunst eller uoppdaget mulighet? 

Gi gjerne beskjed hvis du finner noe feil i innlegget.

Foto:  Pixabay

Kategorier:Artikler, Folkehelse, Psykologi

Stikkord:Angst, Depresjon, Kronisk smerte, Mental helse, Moderne kultur, Samfunnsmedisin, Samfunnspsykologi, senmodernitet