Kan en moralfilosofisk analyse med Aristoteles’ dydsetikk og opplysningstidens revolusjonerende ideer hjelpe oss moderne mennesker å finne lykken? Før du avfeier dette som støvete akademisk grubling, tenk på dette: Jo mer vi jakter på det gode liv, desto mer ser det ut til å unnslippe oss. 

Vi i vesten har tilsynelatende alt som skal til for å leve gode liv – hva er det da som gjør at så mange likevel har det så vondt? Kan vi ha misforstått hva det er som egentlig gjør oss tilfreds med tilværelsen? Hvorfor er det så mange som plages med et stressende liv, utbrenthet og nagende følelser av tomhet og meningsløshet?

Er det ikke verdt å undersøke hva slags visdom de store tenkerne hadde om det gode liv? Kanskje så Aristoteles og opplysningsfilosofene noe vi har glemt i vår jakt på lykke i moderne tid?  

Denne artikkelen utforsker hvordan disse filosofiske innsiktene kan kaste lys over vår moderne dilemmaer og kanskje til og med vise oss en vei ut av vårt selvpålagte lykketyranni.

Moralfilosofiens oppgave i søken etter det gode liv

Det er nokså ubestridelig å erkjenne at mennesket søker lykken. Dette gjenspeiles i både selvhjelpslitteratur, film, poesi, kunst og kultur. Heving av livskvalitet er gjerne noe som ligger til grunn både for politisk arbeid og tilrettelegging gjennom vår samfunnsinstitusjoner. Men hvordan livet bør leves og hvilke livsvalg vi bør ta for å bli lykkelig er derimot ikke like lett å få øye på. Kanskje vi ikke skjønner hvordan vi skal tenke om lykke?

Muligheten for selvrealisering ser ut til å være et betydelig grunnlag for lykke i vårt vestlige samfunn. En viss grad av levestandard er også en betingelse for det gode liv for de aller fleste i et moderne samfunn. Og det som vi i den vestlige verden ser for oss som et godt liv, vil nok i mange tilfeller fremstå som urealistisk for størstedelen av jordens befolkning.

Moralfilosofiens største oppgave er å vise veiene til det gode liv, eller i det minste hjelpe mennesker å få et glimt av denne visjonen. Moral handler om hvordan vi tenker og handler og hvordan våre handlinger berører andre. Man kan skille mellom selvrealiseringsetikk og menneskeorientert etikk. 

I en selvrealiseringsetikk finner vi Aristoteles` dydsetikk. Dydsetikk starter hos individet selv, men er ikke nødvendigvis egoistisk. Den er heller orientert omkring visse egenskaper og karaktertrekk som et individ må ha for å kunne leve godt og meningsfullt. Siden dydsetikken fokuserer på sammenhengen mellom å være moralsk og være lykkelig omfatter det at en person som bare er opptatt av sine egne interesser ikke ville kunne bli lykkelig, i hvert fall ikke i den grad at det fører frem til en stabil lykke.

Aristoteles fokuserer med andre ord på sammenhengen mellom det å være moralsk og det å leve et godt liv. For Aristoteles er det faktisk en direkte sammenheng mellom disse to: Å leve moralsk utgjør sammen med dyder selve grunnlaget for lykken.

LES OGSÅ – Tilpasningsforstyrrelse – når livshendelser blir for vanskelige

Opplysningstidens tanker om det gode liv

For å forstå det samfunnet vi lever i må vi forstå hvordan den moderne tankegangen oppstod. Den humanistiske modernitetstankegangen kan sies å ha røtter til Immanuel Kant og utilitarismen, fordi sentralt i modernismen var fremveksten av humanismen. Menneskets nye verdighet tok her form og retten til individuell utfoldelse formet det moderne individ.

En av opplysningens mest innflytelsesrike tenkere var Immanuel Kant, som formulerte det kategoriske imperativ. Dette prinsippet har hatt stor betydning for vår forståelse av menneskeverd og autonomi. Kant hadde en idé om at mennesker aldri skal behandles kun som midler for å oppnå et mål, men alltid som et mål i seg selv. Dette har formet vår oppfatning av menneskelig verdighet. Denne tanken understreker at hvert individ har en iboende verdi, rett til selvbestemmelse, uavhengig av andres formål eller ønsker. 

Og vi står sannsynligvis overfor en bitter ironi: Friheten til å søke lykken har forvandlet seg til en tvangstrøye av forventninger og prestasjoner

Vi har verdi fordi vi er mennesker. Vi er selvstendige og fornuftige og har derfor en indre pliktdrivende kilde for moralsk handling i følge Kant, uavhengig av ytre orden, slik som autoriteter, tradisjoner og vaner. Ved å respektere menneskets verdighet, også som vår egen, vil vi være tilbøyelig til å handle moralsk pliktig og utvikle oss på en slik måte at vi også bidrar til å fremme andres lykke og velferd. En hverdagslig forståelse av Kants kategoriske imperativ kan oppsummeres slik: Før du du handler, bør du spørre deg selv om du synes det er greit hvis alle andre gjorde det samme som deg.

Lignende tanker, dog på et noe annet grunnlag, var utilitarismen hvor hovedprinsippet er at en handling er moralsk hvis og bare hvis den skaper størst mulig sum av lykke for flest mulig. Dette er en etikk som er preget av solidaritetstanken og slik fremmer den felles interesser i samfunnet, ved å velge prosedyrer for ressursfordeling basert på de ønskene vi finner hos flest mulig.

Utilitarismen og pliktetikk kan sies å være en menneskeorientert etikk. Den er å betrakte som kimen til humanetikken. Disse filosofiske retningene spilte en avgjørende rolle i utviklingen av ideen om individuell frihet og selvrealisering som grunnleggende menneskerettigheter. Dette nye perspektivet gav mennesket et helt nytt fundament for å utforske livene sine på, og gav mennesket et nytt grunnlag for å søke det gode liv og lykke. 

LES OGSÅ – Hverdagsglede – «fem om dagen» for mental helse og sykdomsforebygging 

Modernitetens problem

Under disse overnevnte tankene om frihet vokste også markedsliberalismen frem. Vi skal ikke gå i dybden på utviklingstrinnene av denne siden av moderniteten, men erkjenne markedsliberalismen som en betydelig faktor i utviklingen av det moderne menneskets rolle som konsumenter. Og med dette følger en tilhørende økning av velstand, hvor egeninteresser, grådighetskultur og selvopptatthet har blitt en del av denne frisettingen. Og her har det allerede, og paradoksalt, oppstått et alvorlig problem. Disse kreftene og påvirkningen som markedsøkonomien utgjør, synes allerede som en trussel mot humanismens opprinnelige tankegang. Og det kan se ut som markedsøkonomiens profittjag også er i ferd med å true hele vår eksistens.

Effektivitet, markedstilpasning og konkurranseevne får for stor plass på bekostning av de opprinnelige humanistiske strømningene, hvor den beinharde markedslogikken er frihet for de som tjener på det, mens det på den andre siden skaper ufrihet og «tapere». 

Og vi står sannsynligvis overfor en bitter ironi: Friheten til å søke lykken har forvandlet seg til en tvangstrøye av forventninger og prestasjoner. For mange kan det bety at jakten på det gode liv har blitt et utmattende maraton der målstreken stadig flyttes fremover. Bare de såkalte «vinnerne» får smake på fruktene av denne friheten. Men hva med resten? Hva med de som snubler i dette kappløpet, som faller mellom sprekkene i markedets glatte fasade? 

Har vi byttet bort muligheten til å utforske livets dybder mot en overfladisk jakt på materielle goder og sosial status? Har vi, paradoksalt nok, blitt slaver i et system som lover lykke, men som i stedet er en leverandør av stress og fremmedgjøring?

Selvrealisering og økt individuell valgfrihet til å virkeliggjøre våre livsprosjekt er den moderne tids forside – og de psykiske lidelser dens bakside

Det kan se ut til at frihetsrommet for å søke det gode liv, for mange er byttet ut med styring fra markedsøkonomien. Dette synes opplagt å være i strid med Kants idé om retten til individuell utfoldelse og at mennesket ikke skal behandles som et middel for å oppnå mål. Ikke virker det å være i tråd med utilitaristenes tilnærming til det gode liv heller, med mest mulig lykke for flest mulig.

Forskning utført av Nafstad i 2005 synes å bekrefte en klar tendens som peker i retning av grådighetskultur hvor hensynet til andre, felleskapet og samfunnet må vike for hensynet til en selv. Dette synes uheldig da eget velvære og økt materiell standard på bekostning av andres velferd ser ut til å øke graden av egoisme. Dette fenomenet synes å gi en innvending til Kants tro på at vi som frie individ vil være tilbøyelig til å handle moralsk pliktig og utvikle oss på en slik måte at vi bidrar til å fremme andres lykke og velferd.

Det postmoderne samfunn er i konstant endring, både sosialt, kulturelt og ikke minst teknologisk. Dette gjør at vi befinner oss i en stadig virvelstrøm av endringer, som ustoppelig utfordrer våre forestillinger om hvem vi er og hvordan vi skal leve. At vi lever i et postmoderne samfunn betyr også at vi har forlatt et mer tradisjonspreget samfunn – som i større grad var preget av stabile sosiale og institusjonelle mønstre og rolleforventninger – til et samfunn med et hav av muligheter. Dermed har vi også forlatt den trygge havnen av tradisjoner, der identiteten var en ferdigsydd drakt vi kunne tre inn i. Identitetsutvikling i den moderne tid er i større grad overlatt til individet selv. Det er en frihet som både kan begeistre og skremme. Og for noen kan denne friheten bli for stor, smertefull og ensom.

Selvrealisering og økt individuell valgfrihet til å virkeliggjøre våre livsprosjekt er den moderne tids forside – og de psykiske lidelser dens bakside. Individualiseringen og et tap av felleskap kan medføre at sentrale verdier som lojalitet og solidaritet forvitrer og oppløses, siden det innebærer tap av innøvde standarder for valg og beslutninger. 

Der er en enorm spenning av eksplosiv kraft i det moderne samfunnets mulighet for det gode liv. Et spørsmål som da ser ut til å bli gjennomtrengende nødvendig å spørre er om mennesket på nytt må lære hvordan de skal leve.

Kanskje vi må tenke helt annerledes om lykke?

Det kan se ut til at mennesker i dag står ovenfor større problemer enn egen velvære og lykke, fordi det andre aspektet av friheten vi så inderlig har ønsket oss i selvrealiseringens navn, ser ut til å være en frihet på bekostning av andre. Og da tenker man ikke bare på størsteparten av jordens befolkning, men på alt annet liv som har sitt hjemsted på denne planeten. Det ser ut til at vestens jakt etter økt levestandard presser jordkloden ut over den toleransegrensen som er nødvendig for at det i det hele tatt skal være levelig på jordkloden. Vi risikerer å skade økosystemene som er grunnlaget for vår egen eksistens.

Utilitaristene har tradisjonelt sett blitt kritisert for å ha en upartisk og objektiv tilnærming til individene når de pålegges å handle moralsk. Dette vil være vanskelig å etterstrebe for oss relasjonelle menneskedyr, siden vi er tilbøyelig til å ha mest omsorg for våre aller nærmeste. Likevel synes det åpenbart at det ikke bare er ønskelig, men overhengende nødvendig å handle moralsk på vegne av alt liv – i hvert fall hvis det skal være mulig å leve et godt liv for flest mulig. 

… i skyggen av vår tids eksistensielle krise ser vi konturene av noe langt mer alvorlig

Det er fåtallet av jordens befolkning som har mulighet til en levestandard ut fra vestlige preferanser. Det er begrenset med ressurser å dele, og på ett eller annet tidspunkt er det noe som må vike til fordel for noe annet. Kanskje hadde utilitaristene et poeng? Kanskje er denne tankegangen ikke bare gyldig, men nødvendig?

Hva kan Aristoteles’ dydsetikk vise oss denne sammenheng? Som vi så innledningsvis var Aristoteles opptatt av at vi må være gode for å ha det godt – noe som kanskje står i kontrast til det moderne menneskets selvsentreringstrang som ledetråd for å kunne finne lykke. 

Klokskap, rettferdighet, ærlighet, mot, måtehold og generøsitet var fundamentale dyder i Aristoteles´ filosofi. Dyden generøsitet handler om å verken være for gjerrig eller for overbærende generøs. Dyden mot handler om å finne balanse mellom feighet og dumdristighet. Med andre ord er veien til lykken den gylne middelvei. 

Aristoteles mente at dydene skulle utvikles gjennom øvelse, vane og sosialisering i et felleskap. Hvis menneskene utviklet sine dyder og sitt potensiale som mennesker ville de få et godt liv, eller «eudaimonia». Derfor trenger det slettes ikke være en motsetning mellom å realisere seg selv og være et godt menneske. Heller tvert i mot: Ved å realisere ditt potensiale som menneske og bruke det til å bidra positivt til felleskapet, oppnår du et godt liv.

Vi lever i uroens tidsalder. Det moderne selvet tørster stadig etter mening og sammenheng. Likevel, i skyggen av vår tids eksistensielle krise ser vi konturene av noe langt mer alvorlig. Klimaendringer, pandemier og teknologiske revolusjoner som tvinger oss til å revurdere våre prioriteringer. Er det ikke nettopp i dette øyeblikket vi skal se opp – løfte blikket fra individets lykkeprosjekt og se mot en større felles horisont? 

Aristoteles´ dydsetikk byr på en fristende tanke – en felles moralsk plattform i en tid der det etiske kompass synes å spinne vilkårlig. Mer omtanke for det felles gode. Utilitarismens fokus på størst mulig lykke for flest mulig kan virke som en kald trøst i møte med personlige drømmer og ambisjoner. Men kanskje er det nettopp denne kollektive tankegangen vi trenger for å navigere i et stadig mer sammenvevd globalt samfunn?

Men er ikke dette bare en utopisk drøm? Å lokke det rastløse, moderne mennesket inn i en felles forståelse av det gode liv kan fremstå like ambisiøst som å fange vinden i et nett. Kanskje finner vi ikke et endelig svar, men en fruktbar dialog – en dialog som kan hjelpe oss å redefinere hva et godt liv innebærer i en verden der individets lykke ikke lengre kan isoleres fra felleskapets ve og vel.

Så ja, la oss utfordre premissene for vår moderne lykkeforståelse. For i denne utfordringen ligger kimen til en ny etikk – en etikk som anerkjenner både individets behov for vekst og planetens grenser. Kanskje kan Aristoteles’ dyder og opplysningstidens optimisme lede moderniteten inn på den gylne middelvei, slik at vi på et tidspunkt kan finne en felles vei fremover – en vei som er både klok, bærekraftig og meningsfull. Er ikke det en bedre vei til et godt liv? Kanskje er det ikke meningen at vi skal søke lykken, men fokusere på å leve et meningsfullt liv.

LES OGSÅ – Moderne selvidenitet: En psykologisk utfordring

LES OGSÅ – Den tredje epidemien: Livstrøtthet og utbrenthet i det moderne samfunnet

Gi gjerne beskjed hvis du finner noen feil i innlegget.

Foto: Vilius Kukanauskas 

Kategorier:Artikler, Psykologi

Stikkord:Dydsetikk, Filosofi, Livskvalitet, Lykke, Moralfilosofi, Postmoderne samfunn, Samfunn, Samfunnspsykologi, senmodernitet