Det kan være vanskelig å vite hva som egentlig skjer når livet snus på hodet etter traumatiske opplevelser. Mange kjenner kanskje på uro, søvnløshet eller sterke minner, uten å forstå at dette kan være symptomer på PTSD. Denne artikkelen gir deg et innblikk i årsaker, symptomer og hva som ligger bak de diagnostiske kriteriene. Målet er å gi økt forståelse – enten du selv er berørt, står nær noen som har opplevd noe traumatisk, eller bare ønsker å vite mer.

Hvem rammes og hvorfor? 

PTSD er forkortelse for det engelske navnet på posttraumatisk stresslidelse, Post traumatic stress disorder, og er en av få psykiatriske diagnoser hvor en ytre hendelse er et krav for diagnosen. Ordet «traume» stammer fra gresk og betyr «skade» eller «sår». I medisinsk sammenheng brukes begrepet for å beskrive sykdom eller skade med en identifiserbar ytre årsak. 

Internasjonale studier viser at rundt 1 prosent av befolkningen lider av PTSD til en hver tid. Over 70 prosent av voksne vil oppleve én traumatisk hendelse i løpet av livet, og så mange som 30 prosent vil oppleve fire eller flere. 

I Norge er forekomsten av PTSD i løpet av livet angitt til å være 2,6 prosent, ifølge en norsk studie. Kvinner rammes i større grad, hvor man anslår at 1,4 prosent av menn og 4,3 prosent av kvinner vil utvikle PTSD. 

Årsaker og risikofaktorer for utvikling av PTSD

Man kan tenke seg at en person utsettes for noe usedvanlig truende eller katastrofalt. Det er en risiko for å utvikle PTSD når hendelsen eller belastningens karakter overgår individets evne til å takle, håndtere, forstå, prosessere eller integrere det som skjer.

Med andre ord: Det som skjer overgår rett og slett personens evne til å tåle det. Og det kan være mange årsaker til dette. 

Sterke reaksjoner etter traumer er helt normalt, og man kan få mange forskjellige typer reaksjoner. Det er først når reaksjonene vedvarer over tid, at vi snakker om PTSD.

Det antas at cirka 1 av 3 av de som utsettes for en slik ekstrem ytre belastning vil utvikle PTSD – det vil si at de får et mer langvarig eller kronisk forløp. 

Det som skjer overgår rett og slett personens evne til å tåle det

Hvordan man reagerer på traumatiske opplevelser varierer fra person til person. En bestemt type hendelse kan oppleves svært forskjellig. Som ved alle psykiske reaksjoner spiller individuelle forskjeller, sårbarheter og predisposisjon inn ved utvikling av PTSD. 

En person som har vært utsatt for langvarige livsbelastninger i forkant av en traumatisk hendelse, vil kunne være mer sårbar enn en person som ikke har slike pågående belastninger. Tidligere traumatiske opplevelser og/eller en historie med psykiske plager kan øke sårbarheten for PTSD. Personlighetsmessige faktorer har betydning for hvordan man tolererer og bearbeider traumatisk hendelser. Genetiske faktorer spiller også en betydelig rolle i denne sammenhengen.

PTSD er hyppigere i noen yrkesgrupper, som helsepersonell, politi, brann og militært personell. PTSD er også hyppigere i den delen av befolkningen som har lav sosioøkonomisk status, lav inntekt og utdanning.  

Forekomst av PTSD varierer i ulike deler av verden. Det kan for eksempel ha sammenheng med ulik grad av krig og konflikter, fattigdom, kriminalitet, vold, samt kultur for å oppsøke hjelp og ikke minst tilgang til hjelp. Det kan også være forskjeller i diagnostisk tilnærming, eksempelvis om man bruker forskjellige diagnosemanualer som ICD eller DSM. 

I tillegg er det mange flere som har symptomer på PTSD, uten at de nødvendigvis oppfyller alle kriteriene og/eller at de har noen, men ikke alle symptomene. Det er sannsynligvis også mange mørketall, hvor mange ikke oppsøker helsetjenesten eller kanskje blir feildiagnostisert.

Og la det være klinkende klart: Selv om mange viser bemerkelsesverdig motstandskraft og evne til å komme seg etter å ha blitt utsatt for traumer, er det ikke personens egen skyld hvis de utvikler PTSD – fordi de er «sårbare». Det er snakk om komplekse, multifaktorelle sammenhenger. Det er et samspill mellom sosiale, psykologiske, genetiske, biologiske og fysiologiske mekanismer som ligger bak. 

Sosial støtte og oppfølging i etterkant av et traume vil kunne ha betydning for hvorvidt man utvikler PTSD eller ikke. Sosiale og psykologiske krav i etterkant kan utgjøre en risiko, og kan variere betydelig. Dette kan omfattes av avstand fra sitt nærmiljø, familie eller venner, eller at man opplever et vesentlig tap, som for eksempel tap av nærstående person, økonomiske eller materielle tap. Det kan også handle om mye ansvar eller tunge omsorgsoppgaver man ikke kan ta fri fra, selv etter en traumatisk opplevelse. Dette kan frata personen muligheten til å hente seg inn, bearbeide hendelsen eller få nødvendig støtte.

Hva karakteriserer en traumatisk hendelse og hva ligger til grunn for diagnostisering av PTSD? 

Ofte forbindes PTSD og traumer med krig, naturkatastrofer, terror, ulykker, vold, overgrep og voldtekt. Dette kan anses som «klassiske tilfeller», hvor man har en ytre traumatisk faktor, en belastning som typisk er en livstruende hendelse av kortere eller lengre varighet. 

For å stille PTSD-diagnosen kreves det at man har vært utsatt for eller involvert i en hendelse av usedvanlig truende eller katastrofal art, som ville kunne påvirke de fleste mennesker. Dette kan innebære trussel om vold eller død, at man har vært utsatt for vold, mishandling, seksuelle overgrep, ulykke, at man har fått en livstruende sykdom eller skade, eller at man har vært vitne til død eller en alvorlig ulykke. 

Flere eksempler på traumatiske hendelser inkluderer deltagelse i organisert vold, uventede dødsfall i nær familie, å være vitne til vold i familien, partnervold, psykisk vold, mobbing, å ha et livstruende sykt barn, å bli forfulgt (stalking), kidnappet, torturert eller ranet. Traumer kan også oppstå ved uforskyldt å ha forårsaket skade eller død, eller ved å ikke klare å forhindre slike hendelser. Det er selvsagt mange flere eksempler, det som nevnes i denne artikkelen er ikke uttømmende for hva som kan oppleves livstruende, skremmende eller katastrofalt.

Den traumatiske hendelsen rokker typisk ved følelsen av trygghet, og påminner oss om vår sårbarhet og dødelighet

De vanligste typene traumatiske hendelser er vold, seksuell vold, ulykker og brann. Den traumatiske hendelsen rokker typisk ved følelsen av trygghet, og påminner oss om vår sårbarhet og dødelighet.

PTSD kan også utvikles som følge av noe som kalles «moral injury». Det beskriver en situasjon hvor personens kjerneverdier har kommet under angrep, enten av personen selv eller av andre. Det kan oppstå uavhengig av om det foreligger en livstruende situasjon, og innebærer at man enten utfører, unnlater å forhindre eller er vitne til hendelser som går i mot ens moralske overbevisning. Kan også være relevant for personer som havner i moralsk krevende situasjoner uten at det foreligger en trussel om fysisk skade.

Selv om det kan variere fra person til person hva som oppleves overveldende, er det noen fellestrekk ved traumatiske opplevelser med høy alvorlighetsgrad. Dette gjelder særlig hendelser som:

• Innebærer høy livstruende risiko
• Er forårsaket av mennesker (altså at noen har skyld og ikke en tilfeldig hendelse) 
• Kommer plutselige og uventet 
• Er preget av mangel på kontroll i situasjonen 
• Er langvarige og farlige 
• Er uten mulighet for å unnslippe.
• Involverer mange døde og/eller lemlestede

Traumemodeller for utvikling av PTSD

En utløsende årsak er nødvendig, men ikke nødvendigvis alene tilstrekkelig til å forårsake PTSD. Utviklingen av PTSD er ofte mer sammensatt, men symptomene må kunne knyttes til én eller flere traumatiske hendelser.

Mange vil oppleve en rekke forskjellige traumer gjennom livet. Når noen opplever flere traumatiske hendelser kaller man gjerne den konkrete traumatiske hendelsen som ligger til grunn for utviklingen av PTSD for indekstraume. Forskningslitteratur diskuterer hvorvidt denne definisjonen er for snever i tilnærmingen til PTSD, men det får bli en diskusjon for en annen dag.

Noen vil kunne utvikle PTSD etter én traumatisk hendelse. Andre ganger utsettes individet for mange traumer og livsbelastninger før de rammes av PTSD. Stressfaktorer og livsbelastninger som ikke oppfyller kriteriene for et traume, kan likevel svekke motstandskraften og øke sårbarheten for å utvikle PTSD.

Man kan tenke seg at en person har mange belastende stressfaktorer i livet over en periode, og deretter utsettes de for et såkalt indekstraume, som da fører til utvikling av PTSD.

Et annet eksempel er hvis en person utsettes for flere livsbelastninger, så et indekstraume, men likevel klarer seg greit – frem til vedkommende nok en gang møter nye påkjenninger, som da gjør at personen utvikler PTSD. Dette omtales som en ‘sammensatt modell’ for utvikling av PTSD.

Det er også viktig å huske at mange kan oppleve en traumatisk hendelse uten å utvikle PTSD. For mange begrenser reaksjonen seg til en forbigående akutt stressreaksjon, uten at de oppfyller kriteriene for PTSD-diagnose.

Diagnostiske kriterier for PTSD (ICD-10)

For å oppfylle de diagnostiske kriteriene for PTSD, må alle de følgende kriteriene som beskrives under være oppfylt (A-E). Symptomdebut skal oppstå innen 6 måneder etter en uvanlig alvorlig traumatisk hendelse. PTSD skal vanligvis ikke diagnostiseres hvis det ikke er holdepunkter for at den oppsto innen denne tidsrammen.

I noen tilfeller kan en PTSD-diagnose stilles selv om perioden mellom hendelsen og debuten overstiger 6 måneder. Dette gjelder dersom det kliniske bildet er typisk for PTSD, og det ikke finnes en bedre forklaring på symptomene – for eksempel andre tilstander som angstlidelser, depresjon, personlighetsforstyrrelse, akutt belastningslidelse, tilpasningsforstyrrelse eller kompleks PTSD.

Traumekriteriet (A)

Som vi allerede har vært inne på er PTSD en årsakdiagnose. Det innebærer at man må ha vært eksponert for en usedvanlig truende eller katastrofal hendelse som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste. 

Man kan enten ha vært direkte eksponert for hendelsen, vært vitne til at andre ble utsatt for den, eller fått vite at en nærstående har blitt rammet av noe usedvanlig truende eller katastrofalt.

Intrusjonskriteriet (B)

Intrusjonskriteriet handler om ulike former for gjenopplevelse etter en traumatisk hendelse. 

Den som er eksponert for den traumatiske belastningen må enten oppleve ubehagelige minner, flashbacks eller mareritt, eller ha opplevelser av sterkt ubehag når vedkommende blir eksponert for forhold som assosieres med, eller ligner på den traumatiske belastningen. For eksempel vil en høy lyd kunne utløse et minne om en eksplosjon.

Flashbacks, altså påtrengende minner, beskrives ofte som en «indre film» som spiller igjen og igjen

Opplevelser eller situasjoner som utløser sterke reaksjoner kalles ofte «triggere». Triggere kan være interne, som tanker og følelser, eller eksterne, som bestemte lukter, steder, lyder, situasjoner eller samtaletemaer.

Gjenopplevelser kan være svært realistiske. Man kan for eksempel se bilder, kjenne de samme følelsene, oppleve smerter, frykt, lukter og lyder fra traumet. Dette gir ofte stort ubehag og kan utløse en «alarmreaksjon» eller panikkfølelse som er vanskelig å regulere. Flashbacks, altså påtrengende minner, beskrives ofte som en «indre film» som spiller igjen og igjen. 

Den som rammes er ofte klar over at disse sanseinntrykkene er gjenopplevelser, kanskje med unntak av mareritt.

Noen kan også oppleve å «falle ut», eller at andre mister kontakten med vedkommende under en gjenopplevelse. Dette kalles en dissosiative episode. Slike symptomer kan inkludere:

• Depersonalisering: Følelse av å være frakoblet fra egen kropp, som om kroppen ikke er ens egen, eller en følelse av å være «fortapt» eller i en døs.
• Derealisering: Følelse av at verden rundt ikke er virkelig, som om man ser på eller opplever verden i en slags drømmeaktig tilstand.

Unnvikelseskriteriet (C)

Mange vil unngå ytre triggere. Dette kan for eksempel være steder, personer, aktiviteter som kan utløse ubehag. Mange unngår også indre triggere, som tanker, følelser eller samtaler som minner om det som har skjedd. For noen kan dette også innebære følelsesmessig nummenhet eller distansering fra andre mennesker. 

Paradoksalt kan denne unngåelsen bidra til at plagene blir mer langvarige, fordi det hindrer bearbeiding av traumeminnene.

Hos mange med PTSD kan unngåelsesatferden utvides over tid. For eksempel kan en person som har opplevd et overfall, i starten unngå stedet hvor det skjedde, men etter hvert også begynne å unngå lignende steder. 

Aktiveringskriteriet (D)

Enten kan den som rammes ha vansker med å huske sentrale deler av den traumatiske belastningen, eller ha minst to av følgende symptomer:

• Søvnvansker (vansker med å sovne eller forbli sovende)
• Irritabilitet og/eller sinneutbrudd
• Konsentrasjonsvansker
• Hyperårvåkenhet «på-vakt holdning»
• Overdreven skvettenhet

Det går mye energi med på konstant årvåkenhet og beredskap. Dette tapper personen for krefter. Langvarig stress kan faktisk endre enkelte funksjoner i hjernen, for eksempel de som styrer hukommelse og følelsesregulering, noe som påvirker både konsentrasjon, hukommelse og evne til å regulere følelser. Hvis man er «påskrudd» hele tiden har man lettere for å bli irritert og sint. Det blir vanskelig å finne ro, noe som ofte fører til søvnvansker. 

Tidskriteriet (E)

Symptomer på gjenopplevelse, unnvikelse og hyperårvåkenhet – altså kriteriet B, C og D skal vanligvis debutere innen 6 måneder etter den traumatiske hendelsen. Symptomer kan starte rett etter hendelsen, men vanligvis oppstår de i løpet av de første månedene.

Dersom symptomene først debuterer senere enn 6 måneder etter hendelsen, kan diagnosen som nevnt fortsatt stilles, men dette skal da spesifiseres.

Andre symptomer og reaksjoner på PTSD og overveielser når ikke alle kriterier er oppfylt

Å oppleve noe svært opprivende og truende kan utløse mange ulike reaksjoner. Både sorg, nedstemthet, engstelse, skyld, skam og sinne er vanlige. Mange kan oppleve symptomer på PTSD, uten at de nødvendigvis fyller alle kriterier. 

Dersom traumekriteriet (A) ikke synes å være oppfylt, bør man vurdere om det kan være andre underliggende årsak til plagene. Har personen opplevd andre traumer eller betydelige belastninger?

Dersom symptomene  oppstår senere enn 6 måneder etter det antatte indekstraumet (tidskriteriet E), bør man få undersøkt om det har vært andre belastende hendelser i mellomtiden som kan forklare symptomene.

Hvis den som er rammet ikke opplever alle de aktuelle symptomene som gjenopplevelse (B), unnvikelse (C) eller aktivering (D), kan det vurderes om dette er en PTSD i bedring. Man bør også kartlegge om det foreligger en annen psykisk lidelse, som angstlidelse, depresjon, tilpasningsforstyrrelse eller eventuelt underliggende personlighetsforstyrrelse, som gir de aktuelle plagene.

Differensialdiagnoser – hvis det ikke er PTSD, hva kan det da være? 

Tilpasningsforstyrrelse (ICD-10)   

Tilpasningsforstyrrelse er en reaksjon på en eller flere betydelige belastende livshendelser eller store endringer i tilværelsen, som for eksempel dødsfall, samlivsbrudd, konflikter, eller krevende livsoverganger. Reaksjonene er sterkere enn det som anses som normalt i personens sosiale og kulturelle sammenheng, og overgår det man vanligvis er i stand til å håndtere over tid. 

Tilstanden kjennetegnes av subjektivt ubehag og følelsesmessig forstyrrelse som vanligvis hemmer sosial funksjon eller daglig ytelse. Dette kan arte seg som depressive symptomer, angst, vedvarende bekymring, sinne, redusert funksjon, vansker med planlegging, og problemer med å utføre daglige rutiner. Mange opplever nedsatt energi, nedstemthet, økt bekymring, maktesløshet og søvnproblemer.

Symptomene debuterer innen én måned etter den utløsende hendelsen. Tilstanden varer vanligvis under seks måneder, og symptomene går ofte over når belastningen minker eller forsvinner. Dersom symptomene vedvarer utover seks måneder, bør man vurdere om det er andre underliggende årsaker.

Tilpasningsforstyrrelse skiller seg fra PTSD ved at utløsende hendelser ikke trenger å være usedvanlig truende eller katastrofal.

LES OGSÅ – Tilpasningsforstyrrelse – når livshendelser blir for vanskelige

Kompleks PTSD (ICD-11)

Betegnelsen kompleks PTSD (k-PTSD) benyttes ofte i klinisk sammenheng, men det er ingen egen diagnose i diagnosemanualen ICD-10. Den vil imidlertid innføres i ICD-11. Arbeidet med overgangen til ICD-11 er fortsatt i en forberedende fase i Norge. Diagnosemanualen må oversettes til norsk, og i 2025 prioriteres kapitlene innenfor kreft og psykisk helse, ifølge Helsedirektoratet.

De som utvikler en kompleks PTSD kan ha hatt en «vanlig» PTSD først. 

I ICD-11 beskrives kompleks PTSD slik:

Kompleks PTSD er en lidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse eller serie hendelser av ekstremt truende eller katastrofal art, oftest langvarige eller repeterende hendelser som det er vanskelig eller umulig å unnslippe.

Slike hendelser inkluderer, men er ikke begrenset til: Tortur, folkemord, langvarig vold i hjemmet, seksuelle overgrep, mishandling og omsorgssvikt i barndommen.

Alle diagnostiske krav for PTSD må være oppfylt. I tillegg er kompleks PTSD karakterisert av alvorlige og vedvarende:

• Problemer med affektregulering
• Oppfatninger om seg selv som mindreverdig, maktesløs eller verdiløs, ledsaget av følelser av skam, skyld eller mislykkethet knyttet til den traumatiske hendelsen
• Vansker med å opprettholde relasjoner og føle seg nær andre

Disse symptomene kan forårsake betydelig svekkelse i personlige, familiære, sosiale, utdanningsmessige, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.

Det som skiller kompleks PTSD fra «vanlig» PTSD, er særlig varigheten og omfanget av traumebelastningen, som ofte er langvarig, gjentatt og av relasjonell karakter. Kompleks PTSD omtales derfor gjerne som «relasjonell PTSD» eller «relasjonsskade». Kompleks PTSD gir et mer omfattende symptombilde med vedvarende vansker knyttet til følelser, selvbilde og relasjoner.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (ICD-10)

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har ofte en traumehistorikk, og kjennetegnes av store emosjonelle svingninger, for eksempel mellom tristhet, irritabilitet og sinne. Stemningsleiet er altså uforutsigbart og svingende. 

Personer med denne personlighetsproblematikken har en tendens til å handle impulsivt, uten å tenke på konsekvensene. De kan ha sterke følelsesutbrudd og manglende evne til å kontrollere eksplosiv atferd. Det er også vanlig med hyppige konflikter i relasjoner til andre mennesker.

Suicidalitet og selvskading forekommer ofte i denne gruppen. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kan ha overlappende symptomer med kompleks PTSD.

Angstlidelser

Flere angstlidelser har symptomer som overlapper med PTSD, blant annet panikkangst, agorafobi, sosial fobi og generalisert angstlidelse. Alle disse lidelsene kan være preget av unngåelse, følelsesmessig aktivering, engstelse og søvnplager. 

Det som kan gjøre differensieringen utfordrende, er at både PTSD og angstlidelser ofte innebærer en vedvarende følelse av uro, økt aktivering og ulike former for unngåelsesatferd. Ved PTSD er imidlertid symptomene knyttet til en eller flere spesifikke traumatiske hendelser, og gjenopplevelsessymptomer – som flashbacks eller påtrengende minner. Ved primære angstlidelser er angsten ofte mer generalisert eller knyttet til bestemte situasjoner eller objekter, uten nødvendigvis å ha sammenheng med et traume.

Komorbiditet og prognose ved PTSD

Opptil 80 prosent av personer med PTSD har samtidige psykiske lidelser. 

Depresjon er svært vanlig. Det anslås at rundt 40 prosent av personer med PTSD til enhver tid oppfyller kriteriene for depresjon, og så mange som 95 prosent vil utvikle depresjon i løpet av livet. Depresjonen kan komme som en reaksjon på traumet, være en konsekvens av PTSD, eller i noen tilfeller ha vært til stede før traumet.

Somatisering, det vil si kroppslige plager og utvikling av smertetilstander, forekommer ofte. Rusmisbruk, selvmedisinering, panikkanfall, sosial tilbaketrekking er også vanlig problematikk hos denne gruppen.

Mange som utvikler PTSD-symptomer kan oppleve rask bedring, noen ganger uten behandling. Andre vil ha behov for kortvarig eller langvarig behandling for å bli bedre. Det er fullt mulig å bli bra igjen.

Noen blir dessverre ikke kvitt plagene sine og utvikler en kronisk PTSD og/eller en varig personlighetsendring. PTSD-diagnosen er assosiert med økt somatisk sykelighet, uførhet og redusert levealder.

Psykiatriske diagnoser er ikke absolutte sannheter

Avslutningsvis er det viktig å minne om at psykiatriske diagnoser ikke er absolutte sannheter, men verktøy utviklet for å beskrive og systematisere symptomer og reaksjonsmønstre. Diagnosene hjelper oss å forstå, kommunisere og behandle psykiske lidelser, men de kan aldri fullt ut fange kompleksiteten i et enkeltmenneskes liv og erfaringer.

Det er ikke alltid diagnoser klarer å fange opp alle symptomer eller plager, og det er ikke alltid at det som er vanskelig i livet, lar seg plassere i en diagnose. Like fullt kan livet være krevende, til tider uholdbart, og behovet for støtte og hjelp er like reelt – uansett om det står i en diagnosemanual eller ikke.

Denne artikkelen gir kun generell informasjon, og kan således ikke brukes til å diagnostisere PTSD. Hensikten er å gi en forståelse av mulige årsaker, samt hvilke symptomer og reaksjoner som kjennetegner denne lidelse. Kunnskap om PTSD kan være til hjelp – enten man har vært utsatt for traumer, eller står nær noen som har opplevd noe traumatisk. Hvis du vil lære mer om PTSD, finner du anbefalt litteratur og ressurser i referanselisten under.

LES OGSÅ – Stor studie: Vold og andre belastende opplevelser i barndommen kan øke risikoen for endometriose

LES OGSÅ – Den tredje epidemien: Livstrøtthet og utbrenthet i det moderne samfunnet

Gi gjerne beskjed hvis du finner noen feil i innlegget.

Foto: Pixabay/Canva

Kategorier:Artikler, Mental helse, Psykiatri, Psykologi

Stikkord:Angst, Depresjon, Kompleks PTSD, Mental helse, Moral Injury, Personlighetsforstyrrelse, Posttraumatisk stresslidelse, PTSD, Søvnproblemer, Tilpastningsforstyrrelse, Traume, Traumemodeller