Mennesker møter aldri hverandre helt nøytralt. Vi har med oss forestillinger, erfaringer, forventninger og behov – ofte ubevisste – som former hvordan vi oppfatter og samhandler med andre. I noen relasjoner skaper dette varme og trygghet. I andre, ofte på en subtilt måte, oppstår det en følelse av at samspillet er fastlåst, rigid eller fremmedgjørende. Hvorfor skjer dette?

Hvilke mekanismer bidrar i samspill med andre?

For å forstå hvorfor noen relasjoner kan oppleves fastlåste, må vi først se nærmere på sentrale psykologiske og biologiske mekanismer som kan gi seg til kjenne i sosiale sammenhenger. Disse mekanismene kan i stor grad påvirke hvordan vi oppfattes av og påvirkes av andre, og ikke minst hvordan vi selv møter opp i relasjon til andre.

Mentale modeller – Vi kan aldri fullt og helt kjenne andre

Mennesker forstår hverandre gjennom små «kart» vi skaper for å forutse og håndtere sosialt samspill. 

Vi kan aldri fullt ut kjenne en annen, og derfor bygger vi en slags «mental modell»  av den andre som vi navigerer etter. Disse modellene påvirkes av hvem vi er – vår persepsjon, erfaringer, forventninger og behov. Hvordan vi oppfatter andre er derfor ikke en perfekt gjenspeiling av hvem de er, men antagelser vi gjør.

Kanskje det var dette Halldis Moren Vesaas antyder diktet «Ord over grind»? 

Du går fram til mi inste grind,
og eg går óg fram til di.
Innafor den er kvar av oss einsam
og det skal vi alltid bli. 

Med psykodynamiske briller kan «mi inste grind» forstås som grensen for hvor langt det er mulig å fatte og begripe den andre personen. Psykoanalytikeren Irvin D. Yalom, skriver i boken Eksistensiell Psykoterapi at vi kan gjøre vårt beste for å forstå hverandre, men hvert menneske besitter et subjektivt perspektiv som aldri fullt ut kan deles med andre. Vår oppfatning av den ytre verden er nemlig aldri en objektiv sannhet, men formes i samspill mellom oss selv, andre og samfunnet.

Det vil alltid være en risiko for at vi tar feil, og hvert menneske er uuttømmelig – vi kan bare delvis få kjennskap til den andre. Dermed vil alltid deler av oss være isolert fra andres forståelse.

Det retikulære aktiveringssystem (RAS) og bekreftelsesbias

Når man møter andre som «ferdigdefinerte kategorier»  risikerer vi å gå glipp av mye informasjon, både om den andre og oss selv. Det sies at man finner det man leter etter. 

Det oppadstigende retikulære aktiveringssystemet (RAS) er et nettverk av nevroner i hjernestammen som fungerer som en sentral «portvokter» for vår bevisste oppmerksomhet. Ifølge Maldonato (2020) integrerer RAS sensoriske signaler fra kroppen og omgivelsene, og regulerer hvilke inntrykk som når hjernebarken for videre bearbeiding og bevisst opplevelse. På denne måten hindrer RAS at hjernen overveldes av informasjon, og bidrar til vår evne til å fokusere på relevant stimuli.

Det sies at man finner det man leter etter

RAS opererer i stor grad basert på forventninger, tidligere erfaringer og hva hjernen vurderer som viktig i øyeblikket. Dette medfører at vi lettere legger merke til informasjon som bekrefter våre eksisterende oppfatninger og mentale forestillinger. I sosiale situasjoner kan dette resultere i at vi i større grad ser det vi forventer å se, mens vi overser nyanser og detaljer som ville kunne utfordre eller nyansere bildet vi har dannet oss av andre.

For eksempel, dersom man bevisst eller ubevisst har konkludert med at en person er overlegen, vil RAS filtrere og prioritere inntrykk som støtter denne oppfatningen, samtidig som atferd som motsier denne kategoriseringen lettere overses. Dette kan bidra til fastlåste og forutinntatte relasjonsmønstre, hvor vi handler ut fra et skjevt og begrenset bilde av andre.

Denne mekanismen kan bidra til at samhandlingen låser seg i et mønster hvor vi handler ut fra et begrenset og skjevt bilde av den andre. Det forsterker også det som i kognitiv psykologi kalles bekreftelsesbias – tendensen til å søke og tolke informasjon på måter som bekrefter egne antagelser.

Et eksempel på et samspill som låser seg

Dersom noen bestemmer seg for hvem du er – enten det er «den kompetente», «den usikre», «den flinke», «den selvstendige» eller «den overlegne» – kan dette føre til at du blir behandlet slik. Vi påvirkes sterk av hvordan andre behandler oss, inkludert hvordan de tolker våre intensjoner.

La oss si at du både er samvittighetsfull, empatisk og at du på det jevne handler ut fra omsorgsfulle intensjoner. Noen tolker dette som at du tror du er bedre enn alle andre, og møter deg med subtil forakt. 

Du forstår ikke selv hvorfor, men kjenner en spenning mellom hvordan du opptrer og hvordan du blir behandlet. Du får ikke til å møte opp som hele deg, og kan føle deg utrygg eller usikker, og klarer ikke å være deg selv i relasjonen.

Kanskje sitter du igjen med en følelse av at du gjør noe galt, uten å forstå helt hva det er. Dette kan oppleves utmattende, og kan skape et ubehag som er vanskelig å sette ord på.

Etter hvert blir du kanskje mer stille og tilbaketrukket i relasjonen, på grunn av usikkerhet. Dette kan igjen tolkes som overlegenhet, nettopp fordi den andre har «bestemt seg» for at du tror du er bedre enn andre, og forventer at du skal oppføre deg deretter. Personen har bygd en mental modell av deg som du ikke kjenner deg igjen i, og relasjonen blir fastlåst. 

Til slutt kan du faktisk bli «overlegen» – fordi du opplever å ikke bli behandlet bra, og derfor trekker du deg unna personen så mye som mulig. På denne måten kan samhandlingen utvikle seg til en selvoppfyllende profeti.

Psykologisk projeksjon

Å tilskrive andre mennesker følelser eller egenskaper som man selv opplever som uakseptable, kalles projeksjon. Dette er en psykologisk forsvarsmekanisme anerkjent både innenfor normalpsykologien og i psykiatrien. 

Kanskje har du opplevd å bli tillagt egenskaper du ikke kjenner deg igjen i, men som bedre beskriver den som kritiserer deg.

For eksempel kan en person beskylde deg for å være dårlig til å kommunisere, være uærlig eller upålitelig. Du blir forvirret, fordi dette er trekk som faktisk passer bedre på vedkommende selv. Kanskje har du mange eksempler på at denne personen ikke holder det de lover, og at det de sier og gjør ikke stemmer overens. En slik samhandling kan oppleves svært forvirrende, og kan skape sterk indre konflikt hos den som mottar projeksjonen, som kan begynne å tvile på seg selv. 

Psykologisk overføring

Psykologisk overføring handler om hvordan vi ubevisst reagerer på nye personer ut fra gamle relasjoner, særlig fra barndommen. 

Du kan oppleve at andres reaksjoner i samspillet ikke står i forhold til situasjonens faktiske karakter. Dette kan skyldes at du minner den andre om en person fra barndommen, for eksempel en forelder. Slike assosiasjoner kan utløse sterke følelser som for eksempel frustrasjon eller engstelse hos dem – reaksjoner som egentlig hører hjemme i relasjonen med denne forelderen. En slik respons kan virke uforholdsmessig i forhold til det som normalt forventes. Du kan bli forvirret over reaksjonen og begynne å undre på om du har sagt eller gjort noe galt.

Slike gjenopplevelser fra barndommen kan brukes i terapeutisk sammenheng for å bearbeide konflikter fra tidligere relasjoner.

Det er ingen tvil om at våre tidligere erfaringer farger nåværende relasjoner. Dette kan påvirke, og tidvis skade samhandlingen. Men hva kan vi gjøre med dette?

LES OGSÅ – Tilpasningsforstyrrelse – når livshendelser blir for vanskelige

Hvordan kan vi møte hverandre mindre fastlåste?

Selvinnsikt og mentaliseringsevne

Vær bevisst dine tidligere erfaringer, forventninger og behov i møte med andre –  og hvordan de potensielt kan påvirke hvordan du samhandler med andre. Dette er både viktig og avgjørende for å utvikle gode relasjoner. 

Det er imidlertid lettere sagt enn gjort. For mange kan det oppleves «farlig» å være helt ærlige om hvordan man ser seg selv, sine opplevelser, forventninger, behov og hvordan man tror andre oppfatter en. Det kan også være forskjell i hvordan man oppfatter seg selv, og hvordan andre faktisk oppfatter deg, noe som kan skape trøbbel i relasjoner. 

Mentaliseringsevne handler om hvordan vi forstår og tolker den mentale tilstanden som ligger bak våre egne eller andres handlinger. Det innebærer evnen til å forstå seg selv og andre, identifisere det vi opplever og føler, samt kunne observere seg selv sammen med andre – altså evnen til å ta ulike perspektiv.

Om metaliseringsevnen er dårlig, kan det være fort gjort å misforstå og bli misforstått. Dette kan utløse sterke følelser som føre med seg konflikt og fastlåshet i relasjoner, ved at man for eksempel trekker seg tilbake, blir avvisende, fiendtlig eller bruker andre ugunstige strategier.

Mentaliseringsevne henger uløselig sammen følelsesmessige og relasjonelle faktorer. Selv personer med god mentaliseringsevne kan ha svekket kapasitet i perioder med sterke følelsesmessige reaksjoner, og dermed redusert evne til å lese seg selv og andre.

Åpenhet og nysgjerrighet

Å møte andre med åpenhet og nysgjerrighet er essensielt får å motvirke fastlåste relasjonsmønstre. Ved å bli mer bevisst på våre egne antagelser, og i stedet innta en holdning preget av undring, skapes rom forandring – både i hvordan vi forstår andre og i hvordan vi selv blir møtt.

Ifølge Watson et al. (2011) i deres gjennomgang av humanistiske terapier, er ubetinget positiv aktelse, empati og autentisitet kjerneelementer som skaper ekte og tillitsfulle relasjoner. Ubetinget positiv aktelse betyr at vi verdsetter og respekterer et annet menneske uten å stille krav eller betingelser. Det innebærer å kunne gi kjærlighet og omtanke uavhengig av personens feil, svakheter eller ulikheter – og anerkjenne dem som verdige i seg selv. Disse kvalitetene forutsetter en aktiv, lyttende og ikke-dømmende holdning som åpner for nyanser og motvirker stereotypisk kategorisering av andre.

Nyere relasjonspsykologi har også fremhevet interpersonlig nysgjerrighet som et sentralt trekk ved trygge og fleksible relasjoner. Holmes (2011) viser til at mennesker med høy grad av interpersonlig åpenhet lettere regulerer egne reaksjoner, og er mer tilbøyelig til å revurdere automatiske tolkninger av andres atferd. Dette gir økt toleranse for ulikhet og kan dermed bidra til mindre rigiditet i relasjonen. 

I stedet for å møte andre som «ferdige kategorier», åpner man opp for overraskelser – og slik kan det oppstå gjensidig vekst i relasjonen.

LES OGSÅ – Hverdagsglede – «fem om dagen» for mental helse og sykdomsforebygging 

Behovet for anerkjennelse 

Å møte et annet menneske med en fastlåst forestilling om hvem de er, ikke er, eller burde være, øker risikoen for at den andre ikke føler seg sett eller anerkjent. 

Mennesker har et grunnleggende behov for å bli anerkjent av andre. Filosofen Axel Honneth (1995) beskriver dette som en moralsk nødvendighet for menneskelig utvikling og selvrespekt. 

Manglende anerkjennelse kan bidra til at mennesker føler seg usynlige eller misforstått, spesielt i relasjoner hvor forventningene er store, og hvor man er plassert i en rolle uten at egen identitet blir reflektert eller speilet. Dette kan skape en opplevelse av at man ikke kjenner seg selv igjen når man ser seg selv gjennom øynene til den andre. Dette kan gi en følelse av å «miste seg selv» eller føle seg fremmed sammen med den andre. 

Speiling, det vil si å bli møtt med genuin interesse og forståelse – er avgjørende for sunn selvfølelse. 

Ved å være gjensidig nysgjerrig på hverandres erfaring, delta i hverandres opplevelser, og samtidig ha mot til å undersøke egne reaksjoner og antagelser, legger vi til rette for ekte anerkjennelse i relasjonen

Relasjoner har en tendens til å bli mer bevegelig og levende gjennom gjensidig annerkjennelse. For å unngå gjentakende og fastlåste samspillsmønstre, må partene være i stand til å forlate sitt eget ståsted og ta inn den andres subjektive perspektiv. Gjensidig anerkjennelse handler nettopp om evnen til å se og forstå verden fra den andres synsvinkel. Dette kan være utfordrende, særlig hvis man oppfatter den andres synspunkt som urimelig eller vanskelig å forstå. 

Likevel krever ikke anerkjennelse at man er enige – det er mulig å anerkjenne den andres opplevelse eller forståelse uten samtidig å være enig i synspunktene deres. Mange opplever at det er krevende å ta den andre sitt perspektiv, fordi de feilaktig tror at de må gi opp sin egen mening eller føye på egne grenser. Man kan for eksempel anerkjenne en person som har gjort en feil og uttrykker anger, uten at man samtidig trenger å akseptere at det samme skjer igjen. Tilsvarende har den som har gjort feil, et ansvar for å anerkjenne at deres handling har påført den andre smerte.

Bevissthet om behovet for anerkjennelse – både vår egen og andres – kan hjelpe oss til å unngå fastlåste sosiale dynamikker, og gjøre det lettere å møte opp som hele mennesker i våre relasjoner. 

Mentaliseringsevne, selvinnsikt, åpenhet, nysgjerrighet og anerkjennelse henger uløselig sammen, og er alle relasjonelle ingredienser som bidrar til dypere forståelse mellom mennesker.

Når vi er i stand til å mentalisere – det vil si å forstå både egne og andres tanker, følelser og motiver – styrkes vår selvinnsikt og evne til å møte andre med åpenhet og nysgjerrighet. 

Ved å være gjensidig nysgjerrig på hverandres erfaring, delta i hverandres opplevelser, og samtidig ha mot til å undersøke egne reaksjoner og antagelser, legger vi til rette for ekte anerkjennelse i relasjonen. 

Disse ingrediensene gjør oss bedre i stand til å utforske konflikter og misforståelser på en konstruktiv måte – og gir rom for begge parters subjektive opplevelser. Dette åpner opp samspillet, og gir mulighet til å skape trygge, levende og fleksible relasjoner.

Refleksjonsspørsmål: Slik kan du utforske dine egne relasjoner

Under finner du noen spørsmål du kan reflektere over for å bli mer bevisst på deg selv og dine relasjoner. Det finnes ingen riktige eller gale svar, men disse spørsmålene kan hjelpe deg å utforske dine opplevelser og hvordan du møter andre. Spørsmålene inviterer også til økt mentaliseringsevne.

• Hva utløser de ulike følelsene hos deg, som sinne, fortvilelse, glede, trygghet eller frustrasjon? Når blir du overveldet, hvordan reagerer du? Opplever du at reaksjonene dine står i forhold til det som faktisk skjer? Klarer du å uttrykke hvordan du har det – eller trekker du deg kanskje tilbake når du blir engstelig?
• Kommuniserer du egne behov og forventninger tydelig, eller har du en tendens til å forvente at andre skal forstå hva du trenger?
• Har du lett for å trekke raske – eller fastlåste – konklusjoner om andres atferd, eller møter du nye mennesker med åpenhet og nysgjerrighet? Hvordan er kroppsspråket ditt i slike situasjoner?
• Finnes det trekk eller sider ved deg selv som du har vanskelig for å akseptere, og kan dette gjøre at du også tåler disse trekkene dårlig hos andre?
• I hvor stor grad har du innsikt i hvordan andre kan oppfatte deg, og hvor lett er det for deg å sette deg inn i andres perspektiv?
• Er det enkelt eller vanskelig for deg å sette deg inn i hvordan andre mennesker har det? 
• Hvordan håndterer du tilbakemeldinger fra andre – både ros og kritikk? Og hvordan takler du at andre gir uttrykk for sine behov og forventninger overfor deg?
• Legger du merke til hvordan du selv oppfører deg i samhandling med andre? Klarer du å identifisere hvem du føler deg trygg sammen med og hvorfor? Og motsatt, hvem du føler deg utrygg sammen med og hvorfor?
• Hvor god er du til å sette tydelige grenser? Klarer du å be om hjelp når du trenger det? 
• Er det noe du har behov for å si, men som du vegrer deg for å uttrykke – selv om det stadig kverner i tankene dine? Hva tror du dette handler om, og hvordan tror du det ville ha påvirket deg og den andre dersom du valgte å sette ord på det?

Denne teksten bygger på klinisk kunnskap, forskning, etablerte teoretiske modeller, nyere oversiktsartikler og klassiske fagkilder innen psykologi, eksistensiell filosofi og nevrobiologi. Ønsker du å fordype deg videre i temaene, finner du relevante kilder i litteraturlisten under.

LES OGSÅ – Hva er tankefeller og hvorfor er de problematiske?

LES OGSÅ – Posttraumatisk stresslidelse, PTSD – Symptomer, årsaker og diagnosekriterier

Gi gjerne beskjed hvis du finner noen feil i innlegget.

Foto: Kelly Sikkema

Kategorier:Artikler, Psykologi

Stikkord:Anerkjennelse, Bekreftelsebias, Det retikulære aktiveringssystem (RAS), Eksistensiell psykoterapi, Fastlåste følelser, Fastlåste forhold, Kjærlighet, Kognitiv bias, Kognitiv psykologi, Kommunikasjon, Mentale modeller, Mentalisering, Psykisk helse, Psykologisk overføring, Psykologisk projeksjon, Relasjonsmønstre, Vennskap