Den rause ettertanken

Av Trine Melinda Vollan på 27 des 2019 • ( 0 )

Til tross for bedre behandling, økt kunnskap og utallige handlingsplaner øker antall selvmord i Norge. Spørsmålet er hvorfor?

Dette er et debattinnlegg om selvmord i Norge.

Mer åpenhet og raushet

Den rausheten som råder i media og hos det norske folk i dag skulle jeg ønske at Ari fikk oppleve. Fri for frykt og fordømmelse av det som er ukjent og fremmed. Fri for trang til å latterliggjøre det fargerike. Fri for krav om å passe inn i en form laget av andre.

Dette skrev mobbeombud Helle Garberg Rånes i malviknytt.no.

Det er bare en av flere tekster i mediebildet som omtalte ønsket om mer raushet og aksept for annerledeshet i samfunnet etter at Ari Behn tok sitt liv.

Den nødvendige ettertanken

Både Behns familie og Kongehuset har fått ros i media for sin åpenhet om hans selvmord. Også media roses for sin direktehet i tilknytning til et sårt og vondt tema.

Hovedårsaken til at norsk presse har vært veldig forsiktig med å omtale selvmord, er frykten for smitteeffekt. Men i løpet av de siste ti årene har dette endret seg noe.

Vær-varsom plakaten er utdatert skriver nettavisen.no. – Vi trenger mer åpenhet, ikke mindre, skriver de.

I Tidsskriftet Den norske legeforeningen kunne vi tidligere i år lese at selvmordsraten ikke har gått ned i Norge på 20 år til tross for flere handlingsplaner, økt kompetanse og bedre behandling.

Vi må se på hvilke forhold i samfunnet som skaper lidelse

Tidsskriftet peker derfor mot andre mulige årsaker. De fleste selvmord skjer blant mennesker som ikke er i psykiatrisk behandling. Kanskje er sosiale og samfunnsmessige forhold en hovedårsak til at raten ikke blir lavere?

Det er ikke nok å snakke om personavhengige vansker. Vi må se på hvilke forhold i samfunnet som skaper lidelse.

Det begås over 700 selvmord i året i Norge. Menn er overrepresentert. Hvert år prøver flere tusen nordmenn å ta sitt eget liv. Selvmord og selvmordsatferd er et folkehelseproblem.

Yngve Hammerlin skriver i artikkelen Samfunnets og hverdagslivets lidelsesproduksjon og selvmordsproblematikken fra 2010 at «Individet lever ikke i et sosialt vakuum: Det kan ikke leve i et samfunn og samtidig være fri fra det».

Vår hverdagslige samhandling med andre, oss selv og samfunnets institusjoner danner og påvirker mennesket.

Hammerlin retter fokus mot relasjoner, væremåter, makt-, praksis- og kravstrukturer i det sosiale liv «som påfører enkeltmennesker, eller grupper av mennesker, ufrihet og eksistensiell smerte, og som bryter inn i deres integritet og verdighet».

Selvmord og selvmordsatferd er et folkehelseproblem

Med andre ord: Vi er ikke upåvirket av tankemåter, væremåter og samhandlingsmåter der ute. Og hva er det da så der ute i verden som skaper slik livssmerte at selvmord og selvmordsatferd har blitt et folkehelseproblem?

Hva er det med ettertanken i forbindelse med Ari Behns bortgang som kanskje kan gi oss noen svar på det? Hva er det som ligger mellom linjene?

Ari Behn hylles blant annet for sin annerledeshet – sin fargerikhet. Hva er det som ligger i nettopp det fokuset? Er det noe vi sårt trenger å tilføre i våre sosiale samhandlinger? Trenger vi å hylle hverandre litt mer i hverdagen? Kan vi i større grad erkjenne og tolerere hverandres mørke tanker og mørke dager, og feire de gode? Kan vi bruke mer energi på å forstå hverandre, fremfor å dømme?

Toleranse. Tolmodighet. Forståelse. Åpenhet. Bekreftelse. Annerkjennelse. Empati. Innlevelse. Tilstedeværelse. Ord som kan endre liv. Ord som kan redde liv.

Det er viktig å følge ettertankenes narrativer. Det kan fortelle oss noe om hva slags medisin samfunnet trenger, slik at vi kan forebygge langt flere selvmord.

Debattinnlegget ble oppdatert 11.04.26.

Trenger du noen å snakke med?